Leve etter selvmord.

I Norge tar rundt 600 personer årlig livet sitt. Svært mange mennesker
opplever hvert år å sitte igjen i sorg over å ha mistet et nært familiemedlem, en slektning, en venn, nabo eller kollega. I tillegg til fortvilelsen og lengsel tapet av en nærstående medfører, kan etterlatte etter selvmord kjenne på en blanding av ulike følelser, som skyld, skam, sinne eller lettelse. Sorgen kan innebære traumatiske element på grunn av omstendighetene rundt selve dødsfallet, eksponering for detaljer og ulike forestillingsbilder som kan oppstå.

«Vær åpen om det som har hendt, men at særlig barn og unge får alderstilpassede og konkrete forklaringer. Trygg og klok informasjon fra voksne bidrar til å forhindre at skremmende fantasier utvikler seg, eller at frykt, skam og skyldfølelse får unødig stor plass i fortsettelsen. Det bidrar
til å gi barna en følelse av at de ikke behøver å tåle dette alene. Foreldre, skole og andre viktige voksne har en svært verdifull rolle. Det er viktig å bringe optimisme og håp til dem som er etterlatt, til dem som selv har tanker om å ta sitt eget liv, og til dem som står nær i slike kriser.«

Selv om svært mange ulike reaksjoner er både forståelige og naturlige del av sorgprosessen, kan det være vanskelig for etterlatte å finne fotfeste igjen
etter slike dødsfall. Noen klandrer seg selv for å ikke ha forstått eller avverget dødsfallet, og bruker lang tid på tilgi seg selv for at selvmordet skjedde. Å være vitne til smerte og lidelse kan være en stor belastning for pårørende – spesielt hvis forsøk på å hjelpe ikke førte frem. De kan bli sinte på seg selv – eller på andre – for at de ikke klarte å forhindre tragedien. Sinnet kan også rettes mot den avdøde på grunn av smerten og de mange konsekvensene som oppstår som følge av det som har hendt. 

Omgivelsene og forventningene fra andre, er ofte stor tilleggsutfordring for etterlatte etter selvmord. Det kan være vanskelig å være åpen om det som har hendt, og noen opplever at omgivelsene trekker seg unna dem – eller går videre uten dem. I en tid der støtte fra omgivelsene er svært viktig, bidrar slike relasjonelle og sosiale problemer med på å legge sten til en allerede tung byrde. 

Andre har vansker med å snakke om den døde eller omstendighetene rundt dødsfallet på grunn av skam og stigma. Derfor kan det å være etterlatt etter selvmord oppleves som en ensom og fremmedgjørende sorg. Å involvere nettverket og mobilisere støtte, er derfor svært viktig. Vi opprettet ONOFFkultur på bakgrunn av at vi mistet hver vår bror på den måten.

I ONOFFkultur tar selvmordsproblemet alvorlig, utfordringen ligger som et ulmende «teppe» over samfunnet. Det kan skje i alle hjem, og befolkningen må vite det. Temaet krever at alle instanser ønsker å være forebyggende. Meld deg inn i Leve, vi trenger mange støttemedlemmmer, for hver vi mister til selvmord, står enda flere tilbake i sorg.